I mai 1995, i den lille bygda Vats i Rogaland, kunne man oppleve et skue ingen før hadde sett. Aldri hadde en så høy konstruksjon blitt flyttet av mennesker.  

Slepet av Troll A-plattformen skapte forbløffelse. Og ikke minst stolthet over norsk ingeniørkunst. 

- Det var et underverk som var på vei ut Boknafjorden, verken mer eller mindre. Men, vi kan ikke begynne der, for det finnes så mange dimensjoner her, sier Bjørn Vidar Lerøen og vrir seg i stolen. 

Den tidligere journalisten, rådgiveren og forfatteren kjenner oljehistorien godt, og føler et behov for å sortere før han begynner beretningen om Troll.

En fortelling som skal handle om geopolitikk, teknologiutvikling, ingeniørkunst og en forbilledlig ressursforvaltning, for å nevne litt. 

- Maidagen i 1995 er så absolutt ikke et sted å starte, ifølge den fortsatt yrkesaktive pensjonisten.  

- Men Troll preget hele åttitallet, på mange områder, fastslår han. 

En «umulig» utfordring 

Etter at brønn 31/2-1 i 1979 påviste det som senere skulle bli Trollfeltet, ble det ganske tidlig klart at det under det store gassreservoaret befant seg et tynt lag med olje.  

Dette ble starten på en storstilt teknologijakt. For hvordan skulle man få tak i oljen? Shell, som var operatør i letefasen, og Statoil, som var rettighetshaver og overtok som operatør da feltet ble satt i produksjon, anså oljen som umulig å utvinne. Det ble vurdert at man burde fokusere på gassen og betrakte oljen som utilgjengelig. 

Men Oljedirektoratet (OD) hadde nedsatt en egen faggruppe for Troll, og ville det annerledes. Norsk Hydro mente også de hadde en løsning på hvordan man skulle komme til oljen ved hjelp av horisontal boreteknologi. 

- Horisontal brønnteknologi har egentlig en veldig lang historie. Men å bore horisontalt på den tradisjonelle måten, var ikke mulig på Troll, sier Monica Ovesen, fagleder for boring og brønn i Ptil.  

Hun forteller om en teknologi som har røtter tilbake til California på 1930-tallet, da man ønsket å bore brønner fra land til oljeførende lag rett utenfor strandsonen. Man brukte kiler som ble plassert på et visst dyp og fungerte som rampe for borestrengen. 

- Det ble også brukt andre metoder, blant annet det vi kaller avviksbrønner, men på Troll ble dette for upresist, sier hun.  

Sikkerhetsutfordringer 

I tidligere versjoner av horisontalboring hadde man liten presisjonskontroll, og i møtet med en kun 20 meter tynn oljesone under Troll sitt gassreservoar, trengtes det stor grad av presisjon. 

Fra opprinnelig plan for utbygging og drift (PUD) for Troll ble godkjent i 1986, og fram til produksjonsstart i 1995, foregikk det derfor en omfattende teknologiutvikling. Arbeidet resulterte i et roterende, kontinuerlig styrbart system som blir brukt den dag i dag. 

- Enkelt sagt handler løsningen om at sensorene som styrer borekronen, er plassert så nær kronen som mulig. Da blir avvikene mindre og presisjonen større, sier Ovesen. 

- For sikkerheten i boreoperasjonene hadde dette systemet både positive og negative sider. Det ble færre brønner, og dermed mindre boredekksarbeid; en sikkerhetsgevinst. Samtidig ga lengre brønner utfordringer knyttet til brønnstabilitet, som kan være en utfordring for sikkerheten. 

- Kompleksiteten øker ved denne typen boring, men den er sikkerhetsmessig håndterbar, sier Ovesen - og forteller at den lengste brønnen på Troll er 10 042 meter. Den horisontale seksjonen av denne brønnen er på hele 8 022 meter. 

For sikkerheten i boreoperasjonene hadde dette systemet både positive og negative sider. Det ble færre brønner, og dermed mindre boredekksarbeid; en sikkerhetsgevinst. Samtidig ga lengre brønner utfordringer knyttet til brønnstabilitet, som kan være en utfordring for sikkerheten. 

Monica Ovesen, fagleder i Ptil

Månelanding 

Troll var ikke bare nyskapende og viktig innenfor boring. Fokus på plattformdesign var et sentralt trekk ved hele åttitallet, også under planleggingen av Troll A, den første av til sammen tre store innretninger på Trollfeltet.  

Flere konsepter ble vurdert. Man utredet muligheten for en plattform som skulle stå på bunnen og vurderte ulike flytende innretninger, såkalte «småtroll», Men valget falt til slutt på en plattform med understell av betong, en condeep.  

Dimensjonene var enorme. Det ble laget illustrasjoner der man la risset av Troll A over tegninger av Oslo rådhus og Eiffeltårnet i Paris. Troll A rager høyt over begge.  

- Troll A var en månelanding, fastslår Lerøen. 

Sikkerhet i stål og betong
Hvorfor ble Ekofisk bygget på stålunderstell, mens Statfjord fikk bein av betong? Når begynte havbunnsutbygginger å dominere, og hva har egentlig sikkerhetsreguleringen hatt å si for utformingen av plattformene på norsk sokkel? Svarene får du i denne artikkelen.

De store først 

Oppi all stoltheten over teknologi- og ingeniørbragder er det, ifølge Lerøen, viktig å påpeke at et element av hell også har spilt inn når beretningen om Troll og for så vidt hele norske oljehistorie skal fortelles. 

- Vi var heldige, for vi fant de store feltene tidlig. Ekofisk, Statfjord, Snorre, Oseberg og Gullfaks. Dette kjennetegner norsk oljehistorie, at de store kom tidlig. Betydningen av dette har vært enorm på mange måter. 

Lerøen mener at den økonomiske ryggraden disse feltene ga oss, kombinert med erfaringen vi fikk ved å utvikle og drive dem, har vært en forutsetning for den teknologien vi i dag er så stolte av. 

- Finansieringskraften de store feltene ga oss, rustet oss også for den framtiden vi nå går inn i. 

- Men uten det unike samspillet mellom selskapene, leverandørene, teknologimiljøene, myndighetene og fagbevegelsen, ville oljehistorien trolig sett helt annerledes ut.  

- Vi hadde en generasjon med politikere og et embetsverk som så mulighetene. Som en del av dette ligger selvsagt et annet viktig element; norsk lynne og tenkemåte.  

- Dessuten var det ryddighet og forutsigbarhet i forvaltningen. Vi har grunn til å være stolte av den også. 

- Norge gikk dessuten mot strømmen. De fleste land brant for eksempel opp gassen sin, men her hjemme ble det bestemt at all gass skulle tas vare på.

En viktig og forutseende beslutning om gassforvaltning vi nesten var alene om i verden. 

USA-press 

Gassen på Troll fikk uventet oppmerksomhet på åttitallet. I Washington D.C. satt daværende president Ronald Reagan med bekymringer om energiforsyningen til USA - og øynet plutselig en mulighet på norsk sokkel. Han mente Troll-gassen kunne bli viktig i en periode der den kalde krigen var på sitt kjøligste. 

Reagan fryktet at verden, og spesielt Europa, skulle bli for avhengig av sovjetisk gass, og så på Troll som en mulighet til å skape større uavhengighet. Derfor tok han ved tre anledninger opp i USAs nasjonale sikkerhetsråd at Troll måtte komme i produksjon så raskt som mulig.  
Nordmennene måtte få opp farten, og USA var villig til å hjelpe. Reagan tilbød både penger og kompetanse. 

- Men Norge svarte at det ville ta tid å utvikle Troll, forteller Lerøen.  

Og tid tok det. Reagan fikk ikke viljen sin. Troll ble ikke satt i produksjon før midt på nittitallet, lenge etter den kalde krigens slutt.   

- Et godt eksempel på norsk ressursforvaltning. Man skulle ikke forhaste seg, uansett hvem som presset på. Beslutninger skulle fattes grundig og gjennomtenkt. 

Gassens betydning 

Lerøen ser paralleller til dagens situasjon, med Russlands invasjon i Ukraina, og betydningen norsk gass har for EU, som ønsker å gjøre seg uavhengig av russisk gass. 

- Dette viser den viktige rollen energi spiller i storpolitikken - for stabilitet, fred og velstandsutvikling.  

- Troll har satt sitt merke på Norge og verden på så mange områder fra starten og fram til i dag. Og vil gjøre det i mange år til. 

- Da Troll ble funnet, ble det antatt at feltet kunne levere gass i 70 år. Det er et voldsomt perspektiv.  

- Om det fortsatt gjelder, vet ingen, til det er det altfor mange usikre variabler, påpeker Lerøen.  

- Men betydningen av Troll, både teknologisk, økonomisk og for stoltheten vår, vil stå støtt langt utover det tidsperspektivet.

Milepæler på 1980-tallet:

1980: Alexander L. Kielland-ulykken. 123 mennesker omkom. Oppfølgingen av ulykken fører til omfattende endringer av den etablerte organiseringen av myndighetsansvar på HMS-området. 

Les reportasjer og se video: Arven etter Kielland

1985: Stortinget vedtar petroleumsloven. OD får eneansvar for utarbeidelse av regelverk og tilsyn med sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten (både flyttbare og faste innretninger).  

Brev og betong 

En av de første av de store betonggigantene på norsk sokkel var Statfjord A. Med bakgrunn i en rekke tilpasninger og ombygginger, mente sikkerhetsdivisjonen i datidens Oljedirektoratet (OD) at sikkerheten på disse konstruksjonene ble forsvarlig ivaretatt, og ga i 1976 klarsignal til utbygging. Etter mange tilpasninger og endringer, ble innretningen klar for produksjon i 1979. 

Da operatørselskapet Mobil la fram planer for bygging av Statfjord B, var det i form av en blåkopi av Statfjord A. Da satte OD foten ned.

Sikkerhetsmyndigheten underkjente prosjektet ut fra en total sikkerhetsvurdering, I det som siden er kalt norgeshistoriens dyreste brev, krevde myndighetene at boligkvarteret måtte plasseres på en egen plattform.  

Etter mange møter og lange diskusjoner, laget Mobil en ny utforming for Statfjord B som ga bedre mulighet for å skille boligkvarteret fra de delene av innretningen der det kunne oppstå brann og eksplosjon. Dette konseptet dannet senere grunnlag for Statfjord C-innretningen og de tre condeep-innretningene på Gullfaksfeltet. 

En slik måte å håndtere sikkerhet på, ved å bygge inn forsvarlige løsninger i planleggingsfasen, ble etter hvert utvidet til å omfatte flere andre typer risiko. 

Forstå det norske regimet
Den norske modellen for styring av sikkerheten i petroleumsvirksomheten, kan virke komplisert. Vi har derfor laget en pedagogisk lærebok om sikkerhetsregimet:

Last ned Sikkerhet og ansvar (PDF)