Sikkerhet i stål og betong

Hvorfor ble Ekofisk bygget på stålunderstell, mens Statfjord fikk bein av betong? Når begynte havbunnsutbygginger å dominere, og hva har egentlig sikkerhetsreguleringen hatt å si for utformingen av plattformene på norsk sokkel?

I løpet av femti år med utvinning av olje og gass fra norsk sokkel, har det blitt installert innretninger av mange ulike typer, størrelser og materialer. De er alle bygget for å løse krevende oppgaver knyttet til boring, produksjon og prosessering – og sørge for at aktiviteten foregår uten skade på mennesker, miljø og materielle verdier.

Utformingen av innretningene er resultatet av møtet mellom næringens svar på teknologiske utfordringer og myndighetenes krav til styring av risiko og utforming av arbeidsplassene til havs.

USA-standard

Teknologien for bygging av offshoreinnretninger med understell i stål (jackets) ble først utviklet i Mexicogolfen i årene etter andre verdenskrig. Siden dybden sør i norsk del av Nordsjøen er nokså lik som i Golfen, ble det naturlig å ta i bruk tilsvarende innretninger i Norge.

Virksomheten her i landet var i den første fasen preget av at utvinningstillatelsene gikk til store, utenlandske selskaper, og at bore- og serviceselskapene for det meste kom fra USA.

Der hadde de allerede lang erfaring - og hadde utviklet detaljerte standarder for tekniske løsninger og arbeidsoperasjoner for petroleumsvirksomhet til havs. De samme standardene ble da lagt til grunn for norsk sokkel.

Men de amerikanske standardene sa lite om for eksempel arbeidsmiljømessige forhold. Med introduksjonen av arbeidsmiljøloven i 1977, tok norske myndigheter tak i problemer som støy, ergonomiske forhold og kjemisk eksponering.

Dette fikk etter hvert konsekvenser for utformingen av innretningene på sokkelen.

Skader og risiko

De første par tiårene med norsk olje- og gassvirksomhet var preget av røft arbeidsmiljø og mye manuelt arbeid med tungt og farlig utstyr.

Den amerikanske måten å styre personsikkerheten på, var ofte å sende hjem den som gjorde feil med første helikopter. Det samme kunne skje med de som påpekte farlige eller helseskadelige arbeidsforhold. Resultatet ble relativt mange personskader.

En utbredt oppfatning innenfor risikoforskningen i denne perioden, var at man ved å redusere antall personskader, også ville redusere risikoen for større ulykker. Men etter hvert som antallet personskader falt, ble det ikke observert en tilsvarende reduksjon i antall hendelser med storulykkepotensial.

Myndighetene og forskningsmiljøene måtte derfor erkjenne at det ikke nødvendigvis var noen sammenheng mellom risikoen for personskader og den underliggende risikoen for storulykker.

Fra jacket til condeep

I løpet av 1970-tallet ble det gjort flere store funn nord i Nordsjøen, på dypere vann enn lenger sør. Dette gjaldt for eksempel det 150 meter dype Statfjordfeltet og det 300 meter dype Trollfeltet.

Inntil da hadde den teknologiske grensen for olje- og gassproduksjon vært omkring 70 meter, som er dybden på Ekofiskfeltet.

Den såkalte condeep-teknologien svarte på utfordringene knyttet til havdyp og lagringsmuligheter. Condeep-plattformene hadde understell av betong, og fordelene var særlig at de var robuste med hensyn til vær, bølger og havstrømmer. Ulempen med condeepene var høye byggekostnader. I tillegg er de vanskelige, i praksis nesten umulige, å fjerne etter endt produksjon.

Betong og brev

Statfjord A var blant de aller første av betonggigantene på norsk sokkel. Med bakgrunn i en rekke tilpasninger og ombygginger, mente datidens Oljedirektoratet (OD) at sikkerheten på disse konstruksjonene ble forsvarlig ivaretatt, og ga i 1976 klarsignal av den første betonginnretningen.

Etter mange tilpasninger og endringer, ble innretningen klar for produksjon i 1979.

Men da Mobil la fram planer for bygging Statfjord B, var det i form av en blåkopi av Statfjord A. Da satte OD foten ned, og sendte selskapet det som ofte er kalt Norges dyreste brev.

Der ble det stilt krav om at boligkvarteret måtte plasseres på en egen plattform.

Etter mange møter og lange diskusjoner, laget Mobil en ny utforming for Statfjord B, blant annet med et mer langstrakt plattformdekk. Det ga bedre mulighet for å skille boligkvarteret fra de delene av innretningen der det kunne oppstå brann og eksplosjon – og en påfølgende storulykke.

Dette konseptet dannet senere grunnlag for Statfjord C-innretningen og de tre condeepinnretningene på Gullfaksfeltet.

En slik måte å håndtere sikkerhet på, ved å bygge inn forsvarlige løsninger i planleggingsfasen, ble etter hvert utvidet til å omfatte andre typer risiko. For eksempel ble det vanligere å lytte til arbeidstakernes erfaringer ved utforming av arbeidsplassene.

På den måten ble det fysiske arbeidsmiljøet bedre, og man fikk redusert risiko for personskader. Dette medførte igjen lavere sykefravær og økt effektivitet.

På havets bunn

Fra 1980-tallet førte teknologiske framskritt til et nytt skifte. Fra å bruke kun store, integrerte betong- og stålkonstruksjoner, begynte man å ta i bruk havbunnsinnretninger (subsealøsninger) koblet til eksisterende innretninger.

Allerede i den første fasen av norsk oljehistorie ble det funnet mindre felt som da ikke ble vurdert som lønnsomme å bygge ut hver for seg. Men i løpet av 1990-tallet ble det klart at det var mulig å gjøre marginale felt lønnsomme og sikkerhetsmessig forsvarlige ved hjelp av subsea-utbygginger.

I denne perioden tok man også i bruk spesialbygde, fjernstyrte undervannsfartøyer som kunne utføre kompliserte arbeidsoperasjoner på ventilarrangementer og installasjoner på havbunnen.

Dermed kunne også større felt, som Ormen Lange i Norskehavet, under visse forutsetninger produseres helt uten overflateinnretninger.

Uten toalett

Det bygges fortsatt mye for norsk sokkel. I 2018 ble verdens største SPAR-innretning, som er skreddersydd for dypt vann og krevende forhold, installert på Aasta Hansteenfeltet i Norskehavet. Samtidig markerer utbyggingen av Oseberg vestflanken 2 en utvikling i en annen retning.

Utbyggingen på Oseberg omfatter blant annet en helt ubemannet brønnhodeplattform Oseberg H. Innretningen er helt fjernstyrt fra Oseberg feltsenter. Etter planen vil det kun være folk om bord ved ett eller to årlige vedlikeholdsbesøk.

Derfor har innretningen verken boligkvarter, helikopterdekk eller livbåter – og ikke en gang toalett. Når personell skal om bord, vil de entre innretningen fra et gangbrofartøy.