Tett, varm og livsviktig

Den kan redde livet ditt hvis du havner i sjøen, og ingen får reise offshore uten. Men det måtte en katastrofe til før redningsdrakten ble påbudt på norsk sokkel.

I dag er det utviklet høyteknologiske og spesialtilpassede redningsdrakter for arktiske forhold. I de første årene av norsk oljehistorie var situasjonen en ganske annen.

Da den flyttbare boliginnretningen Alexander L. Kielland havarerte ved Edda-innretningen i Nordsjøen den 27. mars 1980, var det totalt 212 mennesker om bord. Et fåtall av disse hadde tilgang til redningsdrakt. Det faste riggmannskapet hadde drakter, samt noen av hotellgjestene fra andre selskaper - men mange av disse hadde hengt fra seg drakten på selve arbeidsstedet ute på feltet.

I kaoset som oppstod, rakk bare åtte av de 212 personene på Kielland å få på seg redningsdrakt. Fire av de åtte ble berget. Totalt mistet 123 mennesker livet.

Se video

Fiskerne først

- Før redningsdraktene kom på markedet, hadde man ikke annet utstyr enn kjeledress og redningsvest om ulykken skulle være ute, sier Terje Gorm Hansen, daglig leder i redningsdraktprodusenten Hansen Protection i Moss.

På fabrikken i Østfold, som tidligere var en del av Helly Hansen-konsernet, er det sydd redningsdrakter siden midt på 1970-tallet. Utviklingen har vært enorm.

- Noe av det første vi produserte, var en todelt våtdrakt - med bukser og overdel i neopren. Den beskyttet deg mot det første kuldesjokket om du havnet i vannet, men du holdt ikke varmen særlig lenge.

- Så kom tørrdrakten. Vi begynte å utvikle den første i 1976, og fiskeflåten var det første markedet for disse. Draktene skulle ha en viss termisk beskyttelse, og skulle holde deg varm i to timer i kaldt vann, forteller Hansen.

Fiskerne var altså først. Men etter hvert fikk også oljeselskapene øynene opp for redningsdraktene. Flere omkomne ved mann-over-bord hendelser satte fokus på beredskap for å redde personer som falt i sjøen.

- I begynnelsen ville oljeselskapene helst ha sin egen farge på drakten. Det fikk de. Jeg husker vi laget blå, røde og svarte drakter, forteller Hansen.

- Det var lite regelverk å forholde seg til den gang. Langt fra det samme sikkerhetsfokuset som i dag. Men alt forandret seg etter Kielland-ulykken, slår han fast.

Helikopterulykkene

Et eventuelt krav om bruk av redningsdrakt hadde vært oppe til diskusjon også før Kielland havarerte, men da med utgangspunkt i helikoptertrafikken offshore.

I løpet av fem år, fra 1973 til 1978, omkom 34 mennesker i helikopterulykker på norsk sokkel.

Den første helikopterulykken der liv gikk tapt på sokkelen, inntraff da en Sikorsky-maskin av typen S61N mistet halerotoren på vei til Ekofiskfeltet 9. juni 1973. Helikopteret nødlandet på havet og tippet deretter rundt. Alle 17 om bord kom seg ut, men da redningsmannskaper kom fram en time senere, hadde fire personer omkommet som følge av drukning eller nedkjøling.

Fire år senere, 23. november 1977, styrtet nok et Sikorsky-helikopter på vei til Ekofisk. Samtlige om bord, totalt 12 personer, omkom. Én overlevende ble observert i sjøen. Han var iført redningsvest over en alminnelig svart dress. Forsøket på å redde han mislyktes.

Etter denne ulykken ble det innført påbud om bruk av nødpeilesender i helikopter. Men det ble ikke påbudt å bære overlevingsdrakt under flyginger over havet.

Den 26. juni 1978 havarerte nok et Sikorsky-helikopter i Nordsjøen – denne gangen på vei til Statfjord A-plattformen. Alle de 18 om bord mistet livet.

Ulykkene førte til omfattende debatt om helikoptersikkerheten – blant annet om obligatorisk bruk av redningsdrakt. I 1979 kom en offentlig utredning om helikoptertrafikk som konkluderte med at helikopter, til tross for de alvorlige ulykkene, var best egnet til å transportere personell i Nordsjøen.

I utredningen ble det diskutert hvorvidt redningsdrakt skulle påbys ved helikopterfart over havet. Som motargument ble det vist til at redningsdrakter kunne gi oppdrift og hindre evakueringsmuligheter i en situasjon der et veltet helikopter holdt på å synke.

Påbudt

De tre helikopterulykkene på 1970-tallet bidro sterkt til diskusjonen om bruk av redningsdrakter generelt, men de munnet altså ikke ut i noe krav eller påbud.

- Det var først etter Alexander L. Kielland-ulykken at påbudet kom, bekrefter Trude Meland, forsker ved Norsk oljemuseum i Stavanger.

Redningsdrakten er en synlig ettervirkning av Alexander L. Kielland-ulykken.

Høsten 1980, et halvt år etter Kielland-katastrofen, fastsatte Sjøfartsdirektoratet krav om at samtlige om bord på flyttbare innretninger skulle utstyres med redningsdrakter. Kravet ble også gjort gjeldende for faste innretninger.

I norsk offentlig utredning (NOU) etter Alexander L. Kielland-ulykken (1981:11) heter det:

«Kommisjonen er kjent med at det nå vil bli stilt krav om at hver mann skal ha personlig redningsdrakt som også skal nyttes under helikoptertransport til og fra plattformen. Kommisjonen er enig i at redningsdrakt blir obligatorisk redningsutstyr på en plattform. Med de sjøtemperaturer man har på den norske kontinentalsokkel, vil man, dersom man under en ulykke av en eller annen grunn havner i sjøen, uten redningsdrakt ikke komme fra ulykken med livet i behold med mindre man blir tatt opp fra sjøen i løpet av meget kort tid. Redningsdrakt forlenger i vesentlig grad den tid man kan overleve i sjøen. I dette tilfellet ble en mann med redningsdrakt tatt opp fra sjøen i live ca. 2 ½ time etter ulykken. Man kan med sikkerhet fastslå at han uten drakt ikke ville ha overlevet et så langvarig opphold i sjøen.»

Utvikling

Fra påbudet ble innført og gjennom tiårene som fulgte, ble redningsdraktene stadig forbedret. Nye funksjoner ble lagt til, i takt med stadig nye krav og retningslinjer fra næringen.

I 2000 publiserte Oljeindustrien Landsforening (OLF - i dag Norsk olje og gass) retningslinjer for områdeberedskap, der det ble innført nye krav knyttet til redning av personell i sjøen ved helikopterulykke og ved evakuering fra en innretning.

I forbindelse med arbeidet med områdeberedskap kom det fram at redningsdraktene som inntil da hadde vært i bruk, ikke vil kunne beskytte en person i sjøen godt nok. Draktene var blant annet ikke tette nok og ga ikke god nok beskyttelse mot sjøsprøyt.

I 2004 innførte OLF nye, anbefalte retningslinjer for kravspesifikasjoner for redningsdrakter.

Godt resultat

Bryn Aril Kalberg, spesialrådgiver i Ptils fagområde Logistikk og beredskap, har fulgt næringens arbeid med redningsdraktene gjennom en årrekke. Han gir honnør til innsatsen som er lagt ned.

- Redningsdraktene er et viktig element i beredskapen i petroleumsvirksomheten og en sentral del av beskyttelsen til den enkelte arbeidstaker offshore, sier Kalberg.

- Næringen har gjort et godt arbeid på dette området. Kvaliteten på draktene er avgjørende i forhold til muligheten for overlevelse ved en ulykke, fastslår han.

Lagrer varme

I 2007 var en ny og forbedret drakttype klar. En rekke ting var oppgradert, blant annet i forhold til isolasjon.

Mens gamle dagers drakter hadde liten eller ingen isolasjonsevne, var de nye i stand til både å kjøle og varme brukeren. Et faseendringsmateriale i tekstilet, små kapsler med parafinvoks, gjorde det mulig å lagre overskuddsvarme fra kroppen i selve drakten. Om ulykken er ute og brukerne havner i sjøen, kan drakten avgi den magasinerte varmen tilbake til kroppen.

Dagens drakter har i det hele tatt ganske andre egenskaper enn de som var i bruk tidlig på 1980-tallet. De er tettere og mer beskyttet mot vanninntrenging. Det er innført pustesystemer for evakuering under vann, spruthette til beskyttelse av ansiktet og avanserte, personlige nødpeilesendere. Senderen virker både på den internasjonale nødfrekvensen 121,5 Mhz og på AIS-baserte systemer med satellittposisjonering via det amerikanske GPS-systemet og det russiske motstykket Glonass.

Egen drakt for Barentshavet

Nylig er det utviklet en egen redningsdrakt spesialtilpasset for Barentshavet. Et treårig samarbeid mellom draktprodusent Hansen Protection, forskningsstiftelsen Sintef og operatørselskapet Eni Norge har resultert i en drakt som er optimalisert med hensyn til klima og naturgitte forhold på den nordligste delen av norsk sokkel.

Arbeidet er gjort i sammenheng med Eni Norges utbygging av Goliatfeltet utenfor kysten av Vest-Finnmark, som blir den hittil nordligste bemannede produksjonsinnretningen i Norge.

Den nye drakttypen brukes nå av alle som reiser offshore fra Hammerfest.

Til å stole på

Roy Erling Furre, andre nestleder i fagforeningen Safe, mener dagens drakter er bedre enn noensinne.

- Jeg har selv prøvd de fleste modellene både i helikopter og sjø. Det er ikke tvil om at dagens drakter gir gode muligheter for å unngå både hypotermi og drukning. Etter hvert som vi beveger oss lenger inn i Barentshavet, må vi imidlertid være forberedt på at det må gjøres enda flere forbedringer på draktene, sier Furre.

Som representant for flere tusen offshoreansatte, og med personlig erfaring som overlevende etter forliset med hurtigbåten Sleipner i 1999, er han blant dem som har fulgt arbeidet med redningsdrakter tettest de siste 20 årene.

Kilder: Ptil.no, Norsk oljehistorie, Norsk oljemuseum, NOUer og stortingsmeldinger.