- Laurbær kan du lage suppe på

Polhavet byr på store mentale og fysiske utfordringer. For polfarer og eventyrer Lars Ebbesen ligger nøkkelen til en vellykket ekspedisjon i å være ærlig. Både overfor seg selv og andre.

Staven treffer isflaket. Tre raske hogg på rad for å se om det bærer. Under skiene kjenner han isen duve. Nylig frosset is i polhavet er ekstremt sterk og seig, selv om den bare er et par centimeter tykk. Tåler den tre hugg med staven, skal den være sterk nok. Likevel tar han et fjerde hugg i råken for å være på den sikre siden. Det er da det skjer; ingen motstand. Staven går rett gjennom isen, som bare sekunder senere åpner seg rundt ham.

- Det er som å spille sjakk med naturen. Hurtigsjakk. Du har ikke en time på å forberede neste trekk, sier Lars Ebbesen.

Som én av landets mest erfarne eventyrere har han utfordret naturen over hele verden de siste 30 årene. I slutten av oktober deler han sine erfaringer fra Arktis på Ptils konferanse Arctic Safety Summit i Tromsø.

Lars Ebbesen har brukt store deler av livet på ekstreme ekspedisjoner over hele verden.

Se video

Veivalg

Valgene man må ta når man går på ski i skruisen, den øde labyrinten av sammenpresset sjøis, er mangfoldige. Er det åpent vann som speiler skyene i horisonten? Skal jeg gå langs kanten eller prøve å krysse råken? Ta med pulken på først forsøk eller hente den etterpå?

- Det er en vanvittig mental øvelse. Du må stadig ta nye avgjørelser. Samtidig skal du passe på å spise jevnlig, navigere riktig, passe på utstyret og kontrollere kulden så du verken svetter eller fryser for mye.

Ebbesen er bedre rustet enn de fleste til å ta slike avgjørelser. Backpacking i Asia ledet ham til fjellklatring i Himalaya og Andesfjellene. Til hundeslede, skiseil og kajakk på Grønland. Seiltur over Atlanteren og rafting i Grand Canyon. Til slutt ledet utforskertrangen ham nordover, til det mest øde stedet på jord.

- Nordpolen var jo nådd før, men vi ville ha en måte å tøye grensene på. Vi ville gå raskereenn noen andre hadde gjort før.

Islabyrinten

De var fem stykker som hadde ligget værfast en god stund. Nå var de på etterskudd. Endelig spente de på seg skiene og forsvant inn i skruisen.

Det var her Ebbesen plutselig befant seg i vannet. Med ryggsekk, ski og pulk.

- Vi kom til en åpen råk. Den var bare delvis frosset over, men det så ut som om vi kunne følge kanten en stund og dermed unngå skruisen. Jeg rundet et koss (en haug av sammenfrosne isstykker, red. anm.) og kom bort fra de andre. Isen så litt dårlig ut, så jeg gjorde et ekstra hugg med staven.

Ebbesen hadde femten kilos ryggsekk, fullastet pulk og ski på bena da han gikk i vannet.

Han gikk gjennom isen og sank ned i råken. Klarte heldigvis å bevare ro nok til å legge den ene armen inn på isen. Kameratene var raskt på plass og fikk dratt ham opp.

Lars Ebbesen er klissvåt. Det er under 40 kuldegrader og vind. Men de kan ikke slå opp telt her, i dårlig is. De må gå videre. Så de fortsetter i en halvtime før de får slått leir.

Etter en lang natts tørking av klær i teltet, fortsetter de ferden neste morgen. Ivrige etter å ta igjen tapt tid.

- Ullsokkene virket tørre nok da vi startet. Etter hvert ble føttene kalde, men jeg gikk dem varme igjen, sier han.

Slik fortsatte det ut dagen. Kaldt, varmt, så kaldt igjen.

- Jeg trodde jeg hadde kontroll, men hadde rett og slett lurt meg selv, innrømmer han.

Se Ebbesen fortelle om hvordan frostskadene utviklet seg i dagene etter at han falt i råken.

Dyr lærdom

Før enhver ekspedisjon tenker man nøye gjennom de potensielle farene - og hvordan best løse hver enkelt. Teltbrann, isbjørnangrep, kulde, skruis, råker, sykdom, betennelse, for lite mat. Er jeg villig til å ta risikoen?

Tidligere brukte folk gjerne lenger tid på å akkumulere erfaring før de la ut på langtur. I dag kan man sette seg ambisiøse mål uten å besitte det samme grunnlaget - fordi man kan lære av andre. I følge Ebbesen har de norske polfarernes styrke vært viljen til å dele kunnskap med hverandre.

- Mange andre har fått god hjelp av mine feil, sier han.

«Seier venter den, som har alt i orden – held kalder man det. Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i tide – uheld kalles det» - Roald Amundsen

Veien tilbake

Sett i ettertid var den store feilen Ebbesen gjorde, at han nektet å være ærlig med seg selv. Selv om han så at tærne hadde utviklet en betydelig frostskade, fortsatte han å gå. Han fikk blemmer på føttene og betennelse i neglene. Tåneglene falt til slutt av, men å tilkalle hjelp satt uendelig langt inne.

Ti dager etter at han gikk gjennom isen, kollapset han. Klarte ikke å gå et skritt lenger.

Ekspedisjonen måtte be om assistanse. Neste dag ble Ebbesen evakuert ut av isødet med fly.

Frostskadene ble først behandlet i Canada, deretter i Norge. Alt så fint ut, mente legene. Men smertene forsvant ikke, de ble gradvis verre. Hjemme i Oslo treffer han en lege som har tjenestegjort i forsvaret i Nord-Norge.

- Han tok av bandasjen min og sa: «Oi, oi, oi. Her må det opereres med én gang!».

Etter ti dager med smerter ble Ebbesen fløyet ut av Borek Air, som spesialiserer seg på redningsoppdrag i områder med lite infrastruktur.

Aldri utlært

Han har ingen varige mén etter det som skjedde. Hendelsene har likevel gitt Ebbesen mye å tenke på.

- Jeg har gått nøye gjennom det hele i etterkant. Mentalt sett var jeg ikke nok på ballen da ekspedisjonen startet. Jeg holdt på med for mye annet helt fram til start. I zen-buddhisme snakker man om å gå inn i nye opplevelser med en tom kopp. Man må nullstille seg og gjøre plass til nye erfaringer. Ellers er det ikke plass til mer i koppen.

Ebbesen forklarer viktigheten av erfaring og det å dra lærdom av andres feil.

Veiviseren

I dag hjelper Ebbesen andre med å finne ut hva de bør fylle sin kopp med. Sammen med en annen norsk eventyrer og polfarer, Børge Ousland, jobber Ebbesen med å forberede og tilrettelegge ekstremturer for andre som vil ha utfordringer.

- Lysten til å teste seg selv, ligger i oss fra barndommen. Vi mennesker vil bryte grenser. For noen er det ikke bare den fysiske prøvelsen som lokker en nordover. Drivkraften er like mye følelsen av isolasjon og mangel på hjelpemidler, noe som kan være vanskelig å oppnå i en stadig mer sammenkoblet verden.

Ærlighet varer lengst

Ærlighet blir veldig viktig når man skal nå et mål som Nordpolen sammen, understreker Ebbesen.

- De fleste ting i livet er samarbeid og fellesskap. På ekspedisjon er alt skrelt bort. Alle svakheter og styrker kommer frem.

Den første uken er det ingen som innrømmer at de er usikre, har vondt eller er slitne. Det sitter oftest veldig langt inne. Frykten er at en deltaker skal havne på hælene. Skjer det, vil ikke den innlagte restitusjonstiden være nok til å komme skikkelig oppå igjen. Dermed blir hele ekspedisjonen skadelidende.

- Jeg vil ha dønn ærlighet. Har du litt vondt? Har du sovet dårlig? Synes du det går for fort? Man må tørre å si fra om man har en dårlig dag.

- Det gjelder å begynne på null hver gang. Være skjerpet, klar og alert. Ute av komfortsonen. Ikke hvile på tidligere erfaring. Laurbær kan du lage suppe på. De duger ikke til annet, fastslår Ebbesen.

Lars Ebbesen - Erfaringer fra Arktis Publisert: 21. september 2015