Iskald erfaring

Roy Erling Furre vet hvordan mørke og kulde tærer på kreftene, vet hvordan det er å ligge i iskaldt vann, se folk dø og selv fortvilet håpe på å beholde livet. Nå kjemper han for at sikkerheten skal være på topp når petroleumsvirksomheten inntar nye, kalde områder i nord.

Fredag 26. november 1999 klokken 19:06 dundrer hurtigbåten Sleipner inn i skjæret Store Bloksen ved Ryvarden fyr nord for Haugesund. I løpet av minutter blir en vanlig kveld omgjort til et iskaldt inferno. 16 personer omkom i forliset. Roy Erling Furre kjempet for livet – og overlevde.

Selv om det har gått mange år, husker han hendelsene i detalj.

- Litt etter litt tok Sleipner inn vann. Plutselig reiste akterdelen av båten seg i luften, og den styrtet ned i havet som et tog i fart. Hyl og skrik fylte luften når passasjerene havnet i vannet, forteller Furre, som i dag er nestleder i fagforbundet Safe.

Kaldt kaos

Tjue minutter etter at Sleipner gikk ned, nådde det første redningshelikopteret ulykkesstedet. Legen som var med i helikopteret, fortalte senere at han så lys overalt da de kom frem til området.

- De som var i helikopteret, ble sjokkert da de kom nærmere og skjønte at hvert av lysene i vannskorpa viste et menneske i redningsvest. De trodde at folk lå i redningsflåtene. Nå skjønte de at de virkelig hadde en stor oppgave foran seg, sier Furre.

Evakueringen fra Sleipner ble til kaos. Hurtigbåten var utstyrt med to redningsflåter med plass til samtlige passasjerer. Men evakueringsutstyret fungerte bare på papiret. Da forliset var et faktum, viste det seg umulig å få Sleipners redningsflåter ut på vannet. Flåtene var plassert nede ved vannlinjen, og mannskapet klarte ikke å løse dem ut.

Mannskapet hadde da heller ikke fått opplæring, kompetanse eller utstyr til å klare å sjøsette flåtene på en sikker måte.

Menneskene som lå i vannet, ble fort spredd av bølgene og vinden.

I begynnelsen var Furre alene. Bølgene var høye, og kvelden var stummende mørk. Etter en stund fikk han se to andre som lå og klamret seg til en sofa.

- Jeg svømte bort og holdt meg fast i sofaen, jeg også. Vi lå og pratet litt sammen, men snart hadde vi ikke krefter til å snakke.

- Til slutt var vi seks personer som lå ved siden av hverandre i vannet. Men sofaen hadde for dårlig flyteevne, og tre av de som kom til sist, slapp taket og lå og fløt like ved oss.

Alle var sterkt nedkjølt og kjempet for å holde seg i live.

- Én av de tre som klamret seg til sofaen, visnet hen. Uten at jeg merket det, forsvant han, sank i havet og døde.

Roy Erling Furre (Foto: Tom-Egil Jensen)

Ubrukelige redningsvester

Furre påpeker at redningsvestene som var tilgjengelige, var av elendig kvalitet – de revnet, sprakk og gikk nærmest i oppløsning.

- Redningsvestene var visstnok godkjent og i henhold til sjøfartsregelverket – men var helt ubrukelige. For eksempel var snorene glatte og løste seg opp med bevegelsene i bølgene. For å ha noe nytte av dem, måtte man holde flyteelementene fast med armene. Man kunne like godt bruke en tom brusflaske som oppdriftsmiddel, sier Furre oppgitt.

- Alt på Sleipner var godkjent og i henhold til sjøfartsregelverket – men ingenting virket.

I cirka 40 minutter kjempet Furre for livet. I kaldt vann, stummende mørke og på åpent hav. Ventet, håpet på å bli reddet.

Til slutt kom en skyssbåt forbi og kastet ut en flåte. Furre – og tre andre som lå like ved – klarte å nå frem. Men to av de tre som hadde klamret seg til sofaen, ble tatt av havet og omkom.

Furre har brukt mye energi på å bearbeide opplevelsene fra den skjebnesvangre kvelden og natta, og han ledet senere støttegruppen for de overlevende og etterlatte ulykken.

Han har, som nestleder i Safe, vært bestemt på å bruke sine opplevelser på en konstruktiv måte i arbeidet med beredskap og sikkerhetsstyring i petroleumsvirksomheten.

I etterkant av ulykken har han eksempelvis vært en drivkraft for utvikling og forbedring av overlevingsdrakter.

I de siste årene har Furre deltatt i tre forskjellige prosjekter knyttet til overlevingsdrakter – nylig i samarbeid med oljeselskapet Eni. Han var også en del av Sjøfartsdirektoratets arbeidsgruppe for personlige redningsmidler og var med på å gjennomføre en test av alle redningsvestene som var i bruk i Norge i 2002.

- Det var mye dårlig utstyr på markedet. Alt var godkjent og i henhold til kravene. Men det var veldig mye som rett og slett ikke fungerte.

Furre er opptatt av at det fokuseres på forebyggende og skadebegrensende sikkerhets- og beredskapsarbeid, og mener at man ikke i stor nok grad tok lærdom av alt som gikk galt i forbindelse med Sleipner-ulykken.

- For de overlevende og etterlatte var det svært skuffende at granskningskommisjonen konkluderte med at årsaken til ulykken ganske enkelt var feilnavigering. Den bakenforliggende systemsvikten ble oversett i granskningen.  

- Slik jeg ser det, var Sleipner-ulykken en systemulykke. Alt hadde sviktet – utformingen av båten, planleggingen, kompetansen, opplæringen av mannskapet og måten rederiet hadde drevet HMS-arbeidet på.

Varsomt i nord

I lys av sine egne opplevelser har Furre blandede følelser når den norske offshoreindustrien nå er i ferd med å etablere seg langt nord, selv om norsk petroleumsvirksomhet vier stor oppmerksomhet til sikkerhet.

Nordområdene, spesielt Barentshavet, kjennetegnes av store avstander, manglende infrastruktur, mørketid og et tøft klima med lave lufttemperaturer. Dette skaper utfordringer på flere områder, blant annet for arbeidsmiljø og beredskap. I kritiske situasjoner gjør store avstander og utfordrende klima evakuering av personell vanskeligere og mer tidkrevende enn i andre områder på sokkelen.

- På én side er man jo stolt av industrien vår. Men satsingen i nord skaper mye bekymring. Vi må trå veldig varsomt i sårbare områder – og sikkerhetsaspektet blir viktigere enn noen gang, mener Furre.

Han påpeker at ekstrem kulde, nedising og lange avstander gir store utfordringer når det gjelder teknologiske løsninger, kunnskap og kompetanse, beredskap og infrastruktur.

I den forbindelse har Furre et tydelig innspill til myndighetene og operatørene:

- Når man skal bygge ut de første feltene i de tøffeste områdene, er det viktig for Safe at man bygger opp en sterk og sikker infrastruktur.

- De nye områdene i nord er så langt fra land at man ikke når frem og tilbake med et helikopter dersom det inntreffer en alvorlig hendelse. Derfor ønsker vi at den første, store utbyggingen skal inkludere en trygg havn og en mellomlandingsstasjon der man kan håndtere utfordringer. Vi må stille tydelige krav allerede i begynnelsen, slik at vi kan foreta fremtidige utbygginger på en trygg måte.

Dobbel sikring

I tillegg ønsker Furre at man sørger for å sikre operasjoner i nord ved hjelp av spesielle, doble barrierer. Han mener dette kan være den eneste redningen i enkelte kritiske situasjoner.

- Eksempelvis ser vi for oss at to innretninger er på stedet når man skal gjennomføre en boreoperasjon. Hvis den ene innretningen får problemer, kan den andre trå til og bore en intervensjonsbrønn. Samtidig er det ønskelig at et beredskapsfartøy ligger parat for å kunne håndtere en eventuell hendelse og gi annen støtte.

Furre mener man må se for seg et worst case scenario for å redde liv og begrense skade på miljø.

- Jeg tror det er fullt mulig å løse utfordringene med operasjoner i ekstreme nordområder hvis man stiller tydelige krav til beredskap og ressurser.

- Det haster, siden aktiviteten er økende i nord, understreker Furre.