IRF vart grunnlagt i mai 1994 i Houston, Texas, under eit uformelt møte mellom offshore reguleringsmyndigheiter frå USA, Noreg, Canada og Storbritannia.
Initiativet vaks fram frå eit behov for at myndigheitene burde samarbeida på same måte som oljeselskapa gjorde internasjonalt. Det første formelle møtet vart halde i Stavanger i juni 1995, der representantar frå fleire land deltok.
Isolert
Medan oljeselskapa allereie hadde eit godt etablert internasjonalt samarbeid, jobba offshore reguleringsmyndigheitene i stor grad isolert. Slik blei dei også enklare spelt opp mot kvarandre av ein internasjonal industri som søkte lempelege reglar.
Målet med IRF var difor enkelt: Myndigheitene måtte samarbeida på same måte som oljeselskapa gjorde.
Gjennom IRF deler no reguleringsmyndigheitene læring frå tilsyn, kunnskapsprosjekt og arbeid med utvikling av regelverk og standardar.
- IRF har vore svært sentral i arbeidet med å løfta sikkerheitskulturen i petroleumsverksemda internasjonalt. Sjølv om regima i medlemslanda er ulike, ser vi at vi har mykje å læra av kvarandre, seier Anne Myhrvold, direktør i Havindustritilsynet.
Frå informasjonsutveksling til samarbeid
Ei av dei viktigaste lærdommane IRF har fremja, er behovet for rask og open informasjonsutveksling. Forumet etablerte eit prinsipp om at informasjon om hendingar skulle delast så fort som mogleg på tvers av landegrensene.
Ny kommunikasjonsteknologi, som Internett og e-post, ga god draghjelp; no kunne reguleringsmyndigheitene dela dokumenter, videokonferansar og tekniske rapportar på tvers av landegrenser og tidssoner.
Etter kvart gjekk informasjonsutvekslinga over til å bli eit meir praktisk samarbeid. Eit vendepunkt kom i 2005, då dei første arbeidsgruppene vart etablert. I dag lærer ikkje berre landa frå kvarandre, dei lærer også saman.
Nye storulukker understreka behovet
Montara-ulukka utanfor Australia i 2009 og Macondo-katastrofen i 2010, med 11 omkomne, førte til at heile verda retta søkelyset mot sikkerheita i petroleumsverksemda offshore.
Hendingane avdekte systematiske svakheiter i regelverk, ansvarsfordeling og beredskap, og det var tydeleg at internasjonale reguleringsmyndigheiter måtte samarbeida tettare for å hindra liknande ulukker.
Ulukkene understreka også IRF si rolle som internasjonal koordinator og kunnskapsdelar. Forumet vart ein sentral arena der reguleringsmyndigheiter frå ulike land kunne dela erfaringar, gjennomgå hendingar og laga felles retningslinjer, mellom anna i arbeidet med å etablera ny teknologi for brønnkapsling (capping).
Frå fem til elleve land
Opphavleg bestod IRF av fem land: Australia, Canada, Noreg, Storbritannia og USA. I dag har forumet 11 medlemsland, kor Nederland, Brasil, New Zealand, Mexico, Danmark og Irland har kome til gjennom åra.
Medlemslanda møtes årleg, kor dei byter på å vera vertskap. For å dela kunnskap med fleire, vert det i tillegg arrangert ein eigen konferanse kvart andre til tredje år, kor representantar frå andre land deltek. Neste konferanse blir arrangert i Canada i oktober 2025.
Tre risikotema er utpeikt:
- Førebygging av brønnkontrollhendingar: Større vekt på førebygging, spesielt med omsyn til poretrykk, predikasjon av sprekkegradient og overvaking.
- Digitalisering: Redusera risiko frå automatiserte system med ei menneskesentrert designtilnærming. Dette arbeidet vert leia av Havtil.
- Kvalitet på granskingar/deling av hendingar: Forbetra granskingar og måtar å integrera læring frå hendingar og nesten-ulukker.
Framtidsretta
I 2024 utvida IRF samarbeidet til å omfatta meir enn petroleum, med ein eigen underkomité for fornybar energiproduksjon (havvind).
Med klimaendringar, energiomstilling og nye offshore-teknologiar blir IRF sine oppgåver stadig meir komplekse, og behovet for eit internasjonalt regulatorisk samarbeid er no viktigare enn nokon gong.
- Samarbeid er og blir nøkkelen til sikkerheit, fastslår Myhrvold.