Teksten nedanfor er frå vårt likelydane brev av 19. januar 2015 og gjeld rett forståing og bruk av regelverket på dette området.

Lengde på dykkeres navlestreng ved bemannede undervannsoperasjoner

I løpet av de siste to årene har Petroleumstilsynet (Ptil) registrert at operatørselskaper og dykkeentreprenører i økende grad har benyttet lengder på dykkeres navlestreng som er vesentlig lenger enn de 45 meter som NORSOK standarden sier ikke skal overskrides. Det har vært hevdet at en økning fra maksimalt 45 meters lengde til opp mot 75 meters lengde ikke gir øket risiko for dykkerne.

Man har brukt forlenget navlestreng for dykkerne som kompenserende tiltak for risikoforhold for den totale operasjon og selve dykkerfartøyet, slik at fartøyet kan holde større avstand til innretning.

Ptil er av den oppfatning at dette kan medføre at dykkerne utsettes for uakseptabel risiko, og at praksisen er i strid med regelverket.

Om regelverk og risiko

Regelverket må leses som en helhet for å kunne avklare om spesifikke forhold oppfyller kravene.

Det vises til Ptils bestemmelser for bemannede undervannsoperasjoner (BUO) i petroleumsvirksomheten, spesielt aktivitetsforskriftens (AF) § 93 om BUO, veiledning til denne bestemmelsen og referanse til NORSOK U-100 om BUO.

Vi viser videre til rammeforskriftens § 11 om prinsipper for risikoreduksjon. Her kreves det blant annet at virksomhet skal være i tråd med HMS-lovgivningen, herunder interne krav og akseptkriterier som er av betydning for å oppfylle regelverkskrav. Utover dette nivået skal risikoen reduseres ytterligere så langt det er mulig, så sant kostnadene ikke står i et vesentlig misforhold til den risikoreduksjonen som oppnås.

Dette innebærer at det ikke er anledning til å sette til side spesifikke krav i HMS-lovgivningen med henvisning til beregning av risiko. Det samme gjelder for det etablerte minimumsnivået (forsvarlig sikkerhetsnivå) som fremgår av såkalte funksjonskrav (som f.eks. AF § 93) sett i sammenheng med blant annet anerkjente normer, f.eks. industristandarder, som det henvises til i veiledning til bestemmelsene.

I virksomheten skal det bl a legges til grunn et føre-var-prinsipp.

Vi minner i den forbindelse også om det likelydende brevet "Om uakseptabel bruk av beregninger av risiko for å avvike fra krav i helse-, miljø – og sikkerhetslovgivningen" (ref Ptil 2007/1547), og særlig punkt 3 i det likelydende brevet. <Heile brevet er limt inn under tolkinga her>

Styringsforskriftens § 22 om avviksbehandling sier blant annet følgende om avvik fra krav i lovgivning, deriblant avvik fra interne krav: «Avvik skal korrigeres, årsaker skal klarlegges, og korrigerende tiltak skal settes i verk for å hindre at avviket oppstår igjen». Videre: «Inntil avvik er korrigert skal det settes i verk nødvendige kompenserende tiltak for å opprettholde et forsvarlig helse-, miljø- og sikkerhetsnivå».

Styringsforskriftens § 11 om beslutningsgrunnlag og beslutningskriterier krever blant annet at før det treffes beslutninger, skal den ansvarlige sikre at problemstillinger som angår HMS er allsidig og tilstrekkelig belyst. Det skal ikke være slik at man eksempelvis først har besluttet å benytte et fartøy som gir utfordringer med å oppfylle regelverkskrav, deriblant standarder og interne krav som er av betydning for å oppfylle regelverkskrav, og deretter blir problemstillinger belyst. Det vil i så fall være et brudd på styringsforskriftens § 11.

Aktivitetsforskriftens § 93 om BUO krever at det settes i verk operasjonelle tiltak slik at de som deltar i operasjonene ikke påføres skade eller sykdom, og at sannsynligheten for feilhandlinger som kan føre til fare- og ulykkessituasjoner reduseres. I Rammeforskriftens § 24 om bruk av anerkjente normer med tilhørende veiledning, fremgår det blant annet at det ved bruk av andre løsninger enn de som anbefales i veiledningen til en forskriftsbestemmelse, skal den ansvarlige kunne dokumentere at den valgte løsningen oppfyller forskriftenes krav.

Det fremgår videre at det forutsettes at forskriften og veiledningen ses i sammenheng for å få en best mulig forståelse av det nivået som ønskes oppnådd gjennom forskriften og at normen som anbefales i veiledningen, i dette tilfellet NORSOK U-100 (kapittel 8.5.6), vil være sentrale momenter ved fortolkning av de enkelte forskriftskravene og ved fastleggingen av sikkerhetsnivået.

Det er altså ikke et absolutt krav om å følge NORSOK U-100, men ved bruk av en annen løsning må den ansvarlige kunne dokumentere at forskriftenes krav oppfylles.

Spesifikt om NORSOK U-100

Standarden beskriver forhold knyttet til lengde av dykkeres navlestreng.

8.5.6 Length of diver’s umbilical

The length of the diver’s umbilical shall be limited to the length considered necessary at any given time, and shall not exceed 45 m from point of tending in the bell/wet bell/basket.

When determining maximum umbilical length, the following hazard points shall be taken into consideration:

a) the distance from the diver to the nearest hazard point (e.g. thrusters, sea water intake etc.) shall be minimum 5 m;

b) duration of bail-out equipment;

c) breathing resistance;

d) thermal conditions;

e) umbilical storage, deployment, handling and recovery;

f) wet tendering;

g) ROV survey with mapping of debris/ obstructions;

h) positioning and stability of the work-site.

The stand-by diver’s umbilical shall be at least 2 m longer than the diver’s umbilical

Standarden angir en maksimal grense på 45 meter (…shall not exceed 45 m). En dykkers navlestreng skal være så kort som praktisk mulig, og når lengde av navlestrengen (opp til maksimalt 45 meter) skal bestemmes skal man vurdere forsvarligheten av tiltenkt lengde (< 45 meter). Det er altså ikke gitt at 45 meters lengde er forsvarlig uansett. Ptil vurderer standardens maksimalgrense som sentral for sikkerhetsnivået i forskriftskravet, og at det normalt ikke vil kunne oppfylles ved bruk av lengre navlestreng.

For å begrunne bruk av navlestrenglengder opp mot 75 meter har selskapene benyttet risikovurderinger med bruk av HAZID og HAZOP. Det er argumentert med at standarden gir åpning for å gå ut over den beskrevne maksimale 45 meters dersom man foretar en gjennomgang av risikoelementer (se listing a) – h)) ovenfor og alle involverte er enige i det. Ptil mener dette er en feil tolking av standarden, og det er likevel slik at RF § 24 gjelder uavhengig av den.

Spesifikt om planlegging av BUO

Utforming av innretninger og anlegg skal planlegges for bruk av BUO som intervensjonsmetode, dersom det er aktuelt. Ptil har registrert at noen anlegg og innretninger er dårlig tilrettelagt med hensyn til bruk av BUO som intervensjonsmetode. Det har gitt seg utslag i at det ikke er god nok tilkomst for dykkerfartøyer slik at standardens begrensninger kan følges, og at dykkerens navlestreng kan begrenses i henhold til regelverkets krav (med tilhørende veiledning og standard).

Ptil mener at næringens bruk av svært lange navlestrenger til dykkerne, som kompensasjon for manglende plass for dykkerfartøy og/eller vanskelig tilkomst til arbeidsstedene for dykkerne, normalt vil være i strid med aktivitetsforskriftens krav i § 93.

Det tilviste brevet

Om uakseptabel bruk av beregninger av risiko for å avvike fra krav i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen

1. Innledning og oppsummering

I forbindelse med petroleumsaktivitet på norsk sokkel har risikoanalyser vært, og vil også i fremtid være, et viktig hjelpemiddel blant annet for å kunne:

  • Identifisere hva som er de viktigste bidragsyterne til risikoen for mennesker, miljø og økonomiske verdier
  • Identifisere nye og bedre løsninger
  • Analysere og vurdere risikoen forbundet med bestemte løsninger og aktiviteter (både enkeltvis og samlet)

Gjennomføring og bruk av risikoanalyser utgjør en viktig del av beslutningsgrunnlaget når en skal fatte beslutninger som er av betydning for helse, miljø og sikkerhet. Risikoanalyser har derfor en sentral plass i regelverkets krav på ulike nivå, fra overordende krav gitt i rammeforskriften til utfyllende krav i styrings-, innretnings- og aktivitetsforskriften samt hjemmelslovene.

Petroleumstilsynet mener at risikoanalyser er et viktig hjelpemiddel for å kunne oppnå og opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå, samt bidra til kontinuerlig forbedring. Dette forutsetter imidlertid at analysene brukes med utgangspunkt i en intensjon og/eller et ønske om å identifisere og velge best mulige løsninger i forhold til helse, miljø og sikkerhet.

Analysene og deres resultater bør brukes med en forståelse/erkjennelse for analysenes begrensninger, styrker og svakheter. De bør videre gjennomføres til rett tid slik at de inngår som en del av beslutningsunderlaget. En bruk av risikoanalyser som tar hensyn til dette, vil legge til rette for gjennomføring av risikoanalyser i henhold til intensjonen i helse-, miljø, og sikkerhetsregelverket.

I den senere tid har vi erfart flere tilfeller der aktører i petroleumsnæringen har lagt til grunn beregninger av risiko som en del av grunnlaget for å sette til side spesifikke krav gitt i regelverket. Denne praksisen eller fortolkningen av regelverket er ikke i samsvar med prinsippene for helse, miljø og sikkerhet i rammeforskriftens kapittel III generelt og rammeforskriftens § 11 om prinsipper for risikoreduksjon spesielt.

Da dette ikke omhandler kun et enkeltstående tilfelle, har vi funnet det hensiktsmessig å gi hele næringen veiledning om innholdet i kravet som følger av rammeforskriften § 11. Dette for å fjerne eventuelle uklarheter, og for å hjelpe næringen til å forstå regelverkets krav og intensjoner.

2. Uakseptabel bruk av beregninger av risiko som et argument for å sette til side spesifikke krav i helse, miljø og sikkerhetslovgivningen

I veiledningen til rammeforskriftens § 11 fremgår følgende:

”Kravet i denne bestemmelsen om å redusere risikoen innebærer at det etablerte minimumsnivået for helse, miljø og sikkerhet skal overholdes uten hensyn til kostnader og at den ansvarlige ikke kan sette til side spesifikke krav i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen med henvisninger til beregninger av risiko”.

Merknad: Med spesifikke krav menes krav som fremgår av forskrifter og som kun tillater en eller flere bestemt(e) løsning(er)/fremgangsmåte(r).

For å illustrere problemstillingen har vi valgt å bruke kravet til brannskiller mellom hovedområder gitt i innretningsforskriftens § 30 om brannskiller. I første ledd står det at:

”Hovedområdene på innretninger skal atskilles med brannskiller som skal kunne motstå de dimensjonerende brann- og eksplosjonslastene, og minst oppfylle brannklasse H-0 dersom de kan bli eksponert for hydrokarbonbranner”.

Merknad: Dimensjonerende laster er definert i innretningsforskriftens § 10 som: ulykkeslaster og naturlaster med en årlig sannsynlighet større eller lik 1 x 10-4.

Dersom en kun leser første del av setningen i første ledd i § 30 kan noen oppfatte dette som om det er de dimensjonerende brann og eksplosjonslastene alene som utgjør kravet til hva en skal dimensjonere for/mot. Og dersom resultatene fra risikoanalyser (beregninger av risiko) viser at den årlige sannsynligheten for å få branner som eksponerer en bestemt brannvegg er mindre enn 1 x 10-4, så kan en begå den feilen (dersom en kun leser første del av setningen) å legge til grunn en fortolkning som tilser at en da ikke har behov for et brannskille eller at det ikke stilles krav til brannskiller.

Dette vil være en feil måte å fortolke dette kravet på. Det at en ikke har brannlaster med en årlig sannsynlighet større eller lik 1 x 10-4, tilsier ikke at en kan sette til side kravet til brannskiller mellom hovedområdene og/eller kravet til at brannskillene minst skal oppfylle brannklasse H-0 dersom de kan bli eksponert for hydrokarbonbranner.

Det at en får resultater ved beregninger av risiko som viser at det er en lav sannsynlighet for at en hendelse(r) (med tilhørende laster) vil kunne inntreffe, er ikke et relevant argument for å sette til side spesifikke krav.

Tilsvarende er heller ikke det at en tilfredsstiller selskapsinterne akseptkriterier (jf. styringsforskriftens § 6) og/eller tilfredsstillelse av andre krav og kriterier som relaterer seg til resultatene fra beregninger av risiko et argument for å sette til side spesifikke krav gitt i HMS-lovgivningen.

3. Uakseptabel bruk av beregninger av risiko som et argument for å velge løsninger som gir et dårligere sikkerhetsnivå enn det etablerte minimumsnivået

Prinsippet om at en ikke kan bruke beregninger av risiko for å sette til side spesifikke krav gitt i forskriftene gjelder også i forhold til funksjonskravene der anerkjente normer utdyper forsvarlig sikkerhetsnivå (det etablerte minimumsnivået). Hva som menes med det etablerte minimumsnivået er blant annet gitt av løsninger som er beskrevet i veiledningen til

forskriftskrav jfr. veiledningen til rammeforskriftens § 11 og veiledningen til rammeforskriftens § 23 om dokumentasjon1 eller der minstenivået klart følger av anerkjente normer. Dette kan for eksempel være en standard som myndighetene ikke har vist til, men som er entydig og alminnelig anerkjent innenfor et fagområde, noe som typisk vil være tilfellet dersom standarden anbefales av eller er etablert av bransjeorganisasjoner, brukt i standardavtaler eller godt innarbeidet gjennom lang tids bruk.

4. Avklaringer og avgrensninger i forhold til budskapet i dette brevet

Prinsippet om at en ikke skal bruke beregninger av risiko for å sette til side spesifikke krav gitt i sikkerhetslovgivningen og/eller nivå som fastlegges gjennom funksjonelle forskriftsbestemmelser, må derimot ikke forstås som om at en ikke kan og skal utfordre etablerte løsninger med det formål å komme frem til et forbedret nivå.

Kravet til ytterligere risikoreduksjon er presisert i rammeforskriftens § 11:

”Skade eller fare for skade på mennesker, miljø eller materielle verdier skal forhindres eller begrenses i tråd med helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen, herunder interne krav og akseptkriterier. Utover dette nivået skal risikoen reduseres ytterligere så langt det er mulig”.

Dette kravet, og etterlevelsen av det, er meget sentralt for å nå målsetningen i rammeforskriftens § 1, jf § 8 om stadig å bli bedre i måten en planlegger og driver petroleumsvirksomhet. Vi ser det derfor som viktig å presisere at det ikke er dette prinsippet vi omtaler/presiserer i dette brevet.

Vi vil også påpeke at veiledningen gitt i dette brevet kun omhandler den delen av rammeforskriftens § 9 som omhandler bruk at beregninger av risiko i forhold til å: 1) argumentere for løsninger som gir et dårligere nivå enn det etablerte minimumsnivået, og 2) sette til side spesifikke krav i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen. Kravet til risikoreduksjon i sin helhet er således ikke omtalt i dette brevet.

Vi ber om at den enkelter mottaker informerer relevante underleverandører, kontraktører, konsulenter med flere om innholdet i dette brevet.

--------------------------------------------------------

1”Ved bruk av andre løsninger enn de som anbefales i kommentaren til en forskriftsbestemmelse, innebærer det at i henhold til tredje ledd skal den ansvarlige kunne dokumentere at den valgte løsningen oppfyller forskriftens krav. Det forutsettes at forskriften og kommentarene ses i sammenheng for å få en best mulig forståelse av det nivået som ønskes oppnådd gjennom forskriften. Normer som anbefales i kommentarene vil være sentrale momenter ved fortolkningen av de enkelte forskriftskravene og ved fastleggingen av nivået for helse, arbeidsmiljø og sikkerhet. Kombinasjoner av deler av

normer bør unngås, såfremt den ansvarlige ikke kan dokumentere at en oppnår et tilsvarende nivå for helse, arbeidsmiljø og sikkerhet”.